I arealplanen står det ikke ett ord om farger og materialer på bygg i sentrum. Ganske pussig at noe som er så viktig for opplevelsen av en by rett og slett er glemt i kommunens overordnede verktøy for byutvikling.
Farger er noe som berører alle mennesker og som de aller fleste har klare oppfatninger om. Å velge farge på huset sitt er ikke noe som bare påvirker deg. Din farge blir naboens utsikt og en del av byen. Blant oss arkitekter har det de siste 20 årene blitt en så alvorlig sak å velge farge at de fleste nye bygg ender opp med å bli sorte, hvite eller grå. Det er trygt, det er ukomplisert og det stikker seg ikke frem. Men nå begynner vi å se konsekvensene. Norske byer fremstår etterhvert som 50 nyanser av grått, og Fredrikstad sentrum er intet unntak. Et søk på nye boliger på finn.no bekrefter at majoriteten av prosjektene som reiser seg i Fredrikstad er hvite og grå – kanskje med en dæsj naturlig tre i fasaden eller til nød en farget vegg ved inngangen.
I Oslo er Bjørvika blitt selve symbolet på denne fargeløse arkitekturen. Det som skulle bli Oslos flotte nye bydel fremstår monoton og grå. Man kan spørre seg om de som i sin tid planla dette området forutså at alle de nye bygningene skulle ende opp helt uten kontrast eller variasjon. Man ser knapt hvor det ene begynner og det andre slutter.
Jeg kan huske hvordan det var å kjøre inn mot Oslo fra Fredrikstad som liten jente. Det bygget som alltid fanget interessen var det lyserosa havnelageret. Og det står der fortsatt og kikker mot det nye området. Sammen med boligprosjektet Munch Brygge i rød tegl (Lund+Slaatto arkitekter) representerer den noe så sjelden som en fargeklatt i bydelen som rammer inn fjorden. Man skulle så inderlig ha ønsket at flere hadde latt seg inspirere, og tatt med seg lokale historiske farger inn i det nye.
Et eller annet sted på veien ble de gode intensjonene glemt. Historien over viser at her i byen var vi faktisk lenger fremme for 50 år siden enn vi er nå når det gjelder å tenke helhetlig om farger i byen. I dag er det opp til hver enkelt huseier å ta det valget.
Et søk på ordet farge i den nylig vedtatte kommuneplanen gir elleve treff. De omhandler farger på kulturminner, skilt og fritidsbebyggelse langs sjøen. Men ikke et ord om farger og materialer på bygg i sentrum eller på skogstomter. Ganske pussig når man tenker over at noe som er så viktig for opplevelsen av en by eller tettsted rett og slett er glemt i kommunens overordnede verktøy for byutvikling. Se for deg at de store nye utviklingsområdene på Værste og FMV vest fylles med kvartal på kvartal i grå og hvite varianter. Er det dette vi vil ha? Neppe.
Så hvordan skal vi snu denne trenden? Først og fremst må vi tørre å bruke farger. Se deg til høyre og venstre i nabolaget før du bestemmer deg, og søk råd hos fagfolk hvis du er i tvil.
Det hviler også et stort ansvar på kommunen, som må stille krav til at det utarbeides retningslinjer for fargebruk i reguleringsplaner, og kreve bedre materiale i byggesøknader. Byens utbyggere har også et ansvar. Ofte kan det være gode intensjoner i et prosjekt fra arkitektens side, men prisdifferanse på det fargeløse kontra det fargede kan være avgjørende for hva som til slutt velges, og arkitektens forslag blir nedstemt.
Et hjemlig skrekkscenario ville være at alle gårdeiere i Gamlebyen lot seg styre av den monokrome trenden som har herjet de siste 20 årene, og alle hus ble malt hvite eller grå. Hva ville da ha vært igjen av Gamlebyens særpreg og identitet?
